Hverdagene

De siste ukene har jeg vært ganske mye i stallen, og en dag jeg gikk der og "tusla" slo det meg hvor mye tid man egentlig bruker på denne hobbyen!

Hvor mye tid som brukes "på bakken", hvor mye tid vi bruker på stell av hest, stell av

utsyr, stell av boks. Tanker omkring foring, bekymringer om sår og skader osv.

Vi bruker så enorm mye tid på våre kjære 4 beinte. Hva er drivkraften?
For det første er det vel kjærligheten til disse vakre, flotte dyra. Men for det andre er det vel også "jakten" på den perfekte runden? Den flotte rundene på stevner, de flotte treningsøktene der man bare føler - WOW! Alle målene man setter seg - og følelsen når man når de! Når man kan gå opp et nivå. Det er en flott følelse. Men så kommer nedturene; hesten får en skade, man blir disket banen osv. Hvor ofte har man ikke følt disse "nederlagene", nedturene?

Hvorfor gir man ikke opp? Hvorfor fortsetter man gang etter gang?

Hva er drivkraften til alle oss "jenter" til å reise seg gang etter gang - gå på med nytt pågangsmot, ny iver?

Ja ikke har jeg svarene. Men at det må være noe spesielt med disse flotte dyra som får oss til å gi opp så mye kan vi vel være enige i? Også må det være noe spesielt med alle oss som er bitt av denne basillen - er man først smittet blir man tydeligvis aldri "frisk"! Vi er nok en spesiell rase!

Men så utrolig mye disse dyrene gir oss også da…