Hjelpes meg!

I går dukka det opp noen bilder på facebook fra et bytur noen uker tilbake. Jeg trodde jeg skulle dø! Er det mulig og bare miste alle sine manerer og sosiale antenner!? Jisses.. Og få fylleangst en mnd etter da er det på tide og gjøre noe føler jeg. Daniel og holdt på å le seg ihjel! Norman oppførsel er oppskrytt skjønner jeg. Huffa meg.. Men jeg lo, og det var godt. For dagen i går var en skikkelig drittdag!

Det ble sen jobbing og jeg var ubrukelig sliten. Daniel hadde lagd middag, og det var egentlig kjempe godt. Men matlysten var på bånn. Så etter en kjapp dusj, skifting av sengetøy lå jeg godt under dyna, men fikk jeg sove - neida! Å jo lenger jeg lå der, jo mer tenkte jeg. Og når jeg setter igang blir det somregel bare ti reiser værre enn det er i utgangspunktet.

Men at jeg må finne på noe ang jobbsituasjonen min er det ingen tvil om. Det går ikke så ille lenge til, før det butter et eller annet sted. Utrolig kjipt, for jeg har ikke så lenge igjen av læra - og da er det kast og bare gi opp. Jeg skal egentlig flytte på nyåret, men sånn ting er nå har jeg ikke sjans. Og selvfølgelig, kvitte seg med hestene kunne vært en løsning - men uakuelt. Men jeg skal prøve og få en forrytter til på Molly, jeg har jo ingen glede av og ri henne mer. Og selvfølgelig kunne jeg ha kvittet meg med henne, men hun har vært "min" i snart 9 år. Og jeg har lovet meg selv at jeg skal ha henne til hun vandrer videre på de eviggrønne enger.. Så det er i grunn uaktuelt.

Så.. Stakkars Daniel som må leke litt hobby psykolog innimellom - men herligere og mer forståelsefult menneske som han skal man lete lenge etter altså. Han er bare herlig! Så etter en liten utblåsning i går fant jeg vel ut at jeg prøve og få jobbet et par helger i mnd et eller annet sted sånn at jeg i hvertfall kommer i null.

Så i kveld skal jeg slappe av og kose meg med kjæresten min uten og tenke for mye :D