Hvil i fred Storebror <3

Jeg og Chris når vi var små

Ja – da var den endelige dagen her.. Dagen for bisettelsen til Chris. Jeg har gått og grua meg fra søndag og til denne dagen. Og at det ble en enkel stund skal jeg ikke skryte på meg. Jeg fikk den første breakdown’n når jeg kom til kirka, og fra der gikk det igrunn slag i slag.

Det var utrolig tøft og gå å se alle blomstene som lå der, og ikke minst kista. Men for meg så var det ikke Chris som lå der. Chris reiste på søndag i det momentet pappa fant han. Når bilen kjørte av gårde med han også fikk jeg store problemer med og holde meg noen lunde oppegående. Men at han er på sin livs reise er det ingen tvil om, og han har fått fred. Og han er vel det eneste mennesket jeg kjenner som har besøkt flere verdens deler før han fylte 20 år omtrent. Og nå kan han reise hvor han vil, når han vil og med hvem han vil. Og jeg vet at Besse’n min tar vare på han der de nå enn er!

Det kom enormt mange mennesker i dag, og det er nok noe han ville satt pris på. Og ikke minst, oss rundt som har mistet noe av de kjæreste vi har. For det var han. Men kanskje på mange måter så mista vi han for 5-6 år siden når han virkelig ble skadet. For en form for hjerneskade har han jo hatt, noe som har gjort det litt vanskelig og nå inn til han til tider. Men de gode minnene forsvinner ikke, og jeg vil huske han som den fantastiske snille, omtenksomme og alltid blide personen han var. Og hvor opptatt han var av familien sin, hvor glad han var i meg som liksom lillesøster. Og selvfølgelig hvor glad jeg var i han som storebroren min.

Vi hadde jo minnestund hjemme etter begravelsen, det var veldig koselig. Stemningen lettet betraktelig. Og det ble sett tilbake på mange av de gode minnene vi har hatt med han. Så det var utrolig godt.

Hvil i fred Chris! Du er høyt elsket og dypt savnet <3

Chris og Marcus i syden..