Så vondt, så jævelig vondt!!

Jeg vet riktig ikke hva jeg skal skrive. Jeg føler bare for at jeg må ha det ut hva nå enn det er. Det som skjedde i går har ennå ikke gått helt opp for meg. Det er ufattelig. Jeg kjenner meg bare ekstremt tom. Han har hatt det tøft, vanskelig. Men å dø i en alder av 26 år, det er faen meg drit urettferdig. Selv om han kanskje for første gang på veldig mange år endelig har fått fred.

Og selv om han kanskje ikke er mer enn fetteren min, selv om han kanskje aldri har gått forann meg som noe godt eksempel, og selv om det er jeg som stortsett har passa på han så elsker jeg han som han var min storebror, og nå er han borte. Jeg fikk ikke engang sagt hadet til han.

Men innerst inne så håper jeg han sitter lykkelig og fornøyd sammen med Besse'n min i et eller annet paradis på andre siden. Han fortjener det.

To pene blå øyne

Et skinnende smil

Et kjempestort hjerte

Et så altfor kort liv
Du vant alles hjerter

Du ga av hele deg

selv med all den smerte

du fikk på din vei
Sov søtt, lille engel

Du blir aldri glemt

Nå kan du trygt sove

Din sjel hjem er sendt