Prøve meg på hverdagen..

De siste dagene har vært triste, fullspekket med sjokk og sorg. Og i går ettermiddag føltes alt bare helt forjævelig og tungt. Dagen i dag er litt bedre, selv om jeg kjenner på meg selv at ting ikke er helt som det skal. Fikk sove i går, etter å ha våknet to ganger gjennomsvett og jævelig. Men tilslutt gled jeg inn i drømmeland, og ble der til i dag tidlig. Men jeg må ha på lyset. Klarer ikke og sovne med lyset av.

Mamma og de har nettopp reist til begravelse byrået, så nå er det vel virkelig godt opp for meg at Chris faktisk er borte. Og dette skrives med blandede følelser. Det føles litt bedre, men jeg prøver alikevel ikke og tenke for mye på det. Og at han har det bedre nå, er det ingen tvil om. For han har ikke hatt det bra på veldig mange år. Men det er bare forjævelig at noe sånt her skal skje når endelig helsevesenet har tatt tak i han, for første gang på 8 år. Endelig så det ut til at han skulle få den hjelpen han trengte, og han ble stadig bedre. Også skjer detta, og det er for jævelig! Men som tante sa, endelig er den enorme steinen med bekymring om nettopp dette at vi skal finne han død - den er borte. For det er ikke få ganger vi har trodd vi skal finne han under en eller annen bru eller benk et eller annet sted.

Men jeg prøver og se fremover, og jeg skal snart på jobb. Trenger og fylle dagen med noe, så det skal bli greit og få gjort noe. Ellers så har jeg tenkt og få ridd Jenny i dag. Prøvde i går, men etter 100 meter måtte jeg bare snu. Men nå går jeg ikke i koma, og hodet er ikke lenger et vakum så sjansene for at dagen i dag blir bedre er store. Og det er godt og ha noe pusle med.

Når begravelsen blir vet jeg ikke ennå. Men det får kanskje mamma og de beskjed om i dag. Han er sendt til obduksjon, og det synes jeg er veldig greit. For og gå uviten om hvorfor han døde er ikke noe særlig.